Streiftog langs vestkysten

Kveldens whiskysmaking var lagt til The Whisky Bar i Oslo, og kveldens vert var Daniel. Whiskyene var plukket fra et belte langs kysten fra Orknøyene i nord til Campbeltown i sør.

Arran 12 år, 46%, sherryfat. Arran er et ungt destilleri som begynte å destillere først i 1995. Målet er å ha en hovedserie bestående av én 10-åring, én 14-åring og én 18-åring. 12-åringen må ses som et skritt på veien mot hovedserien. 12-åringen er lagret på refill-sherryfat med avsluttende 9 mnd. lagring på ex-Oloroso sherry-hogsheads.Whiskyen har et friskt og ungt sherrypreg. Den er lett fruktig med lukt av fersken og eggekrem.

Highland Park 18 år, 43%, sherryfat. Sherrypreg, middels fruktig, rund og fin. Lettere røykpreg. En meget god whisky.

Talisker 25 år, 54,8%. Refill amerikansk eik og europeisk eik. Kveldens høydepunkt. Fem av seks testere hadde denne på førsteplass. Klart preg av vanilje, eggekrem, lett fruktig, skarp tørket frukt, fersken, blomsteraktig med et lett avbalansert røykpreg. Dette er en rund velbalansert whisky.

Longrow CV, 46%. Dette var kveldens avviker. Den består av whiskyer med et bredt aldersspekter fra rundt 6 år til 14 år. Visst nok en god blanding av bourbon, sherry, portvin og romfat. Den har kraftig røyklukt, bacon, en sprø karbolsk lukt med preg av råsprit. Den er snillere i smak enn i lukt. Smaken er overraskende fruktig.

Bunnahabhain 25 år, 43%. Denne whiskyen har et kraftig sherrypreg med intens lukt av tørket frukt. Rund, salt, tørr og i overkant kraftig.

Port Ellen, 30 år, 53,3%, refill hogshead, Douglas Laing Old&Rare, årgang 1979,  tappet august 2010. Vanilje, eggekrem, søtlig, blomsteraktig, salt og lett røykpreg/bacon. Rund og fin men allikevel overraskende kraftig karakter som ikke har blitt slipt bort av tidens tann.

Ardbeg Airigh Nam Beist - en sammenlikning

The Biesty består av whisky som er destillert i 1990, mens tappingen har foregått over en lengre periode. Her sammenlikner jeg en Biesty som er tappet i 2006 (L6 256) med en som er tappet i 2008 (L8 253). Så langt jeg har klart å bringe på det rene, har whiskyen vært lagret på 2.fill bourbonfat. Begge whiskyene holder 46% og har gylden farge, men 2008-utgaven er en aning mørkere, har noe svakere røykpreg og bærer noe mer preg av fat. Alle disse forskjellene kan forventes med to år lengre lagring. 2008-utgaven virker noe mer intens enn 2006-utgaven. Dette gjenspeiler seg i noe mer fylde og fruktighet, mens vaniljekarakteren er noe mer dempet i 2008-utgaven. 2006-utgaven virker noe rundere enn 2008-utgaven til tross for kortere lagringstid på fat. Ellers bærer begge preg av vanilje, fruktighet, noe tørket frukt, sjø, salt og pepper. To gode whiskyer som er et godt eksempel på at to ekstra år i fat gjør en liten forskjell. Bildet er fra Ardbeg og viser det gamle destilleriapparatet.

Dagens sammenlikning er mellom Ardbeg Airigh Nam Beist og arvtageren Ardbeg Corryvreckan. Mellom 1980 og 1989 ble det ikke destillert whisky på Ardbeg. Det ble så startet opp noe årlig produksjon fra 1989 til 1996. Med unntak av 1990 da det ble produsert en større mengde whisky, var produksjonen begrenset. I følge Andrew Jefford er hele 1990-årgangen lagret på 2.fill bourbonfat. Etter at Ardbeg fikk nye eiere i 1997 ble det igjen fart på whiskyproduksjonen, og Ardbeg som vi kjenner den i dag har blitt destillert fra mai 1998. The Biesty er basert på whisky produsert i 1990. De første tapningene som kom i 2006 består dermed av 16 år gammel whisky, mens de siste tapningene som også baserer seg på 1990-årgangen, er eldre. En Biesty som jeg kjøpte på polet ved juletider 2010 var tappet høsten 2008 og er dermed 18 år. Pga. mangel på 1990-årgangen har Biesty nå gått ut av produksjon og Corryvreckan er tenkt som arvtager. Spørsmålet blir så om Corryvreckan blir en verdig arvtager.

Ardbeg Airigh Nam Beist 46% tappet i 2006 (L6 256) har gylden farge. Biesty er rundere, har mindre alkohollukt, er mer fruktig og søtlig enn 10-åringen. Den bærer preg av vanilje, kokos, noe tre, lett krydret og hint av trøket frukt. Røyken er selvfølgelig på plass. Den er mer kompleks enn 10-åringen.

Ardbeg Corryvreckan 57,1% (L9 231 ..) er mørk gylden, dvs. noe mørkere enn Biesty'n. Den noe mørkere fargen er nok til stor del forårsaket av at en del av whiskyen er lagret på europeisk eik (Burgund vin). Den bærer preg av røyk, fruktighet og vanilje. Den er tørr med tresmak og mangler noe rundhet. Den er skarpere i kantene enn Biesty'n. Corryvreckan har ingen oppgitt alder. Det er grunn til å tro at den ligger i området rundt 10 år, med innblanding av litt yngre whisky. Alkoholprosenten i seg selv gir Corryvreckan mer fylde enn Biesty'n, men jeg vil også tro at det er noe 1.fill bourbonfat som også bidrar til mer fylde. Corryvreckan er en god whisky, men jeg vil savne Biesty'n. Jeg velger nok Uigeadail før Corryvreckan.

Burns night

Helgens begivenhet var Chris Mailes Burns night-arrangement som ble holdt iht. tradisjonelt program i Ingeniørenes hus i Oslo. Chris innledet med sekkepipe ved bordsettingen. Deretter var det velkomsttale og "The Selkirk Grace" før forretten som var en "Cock a leekie" suppe. Deretter ble haggis'n båret inn til sekkepipemusikk for oppskjæring, og Chris fremførte "Address to a haggis". Så kom hovedretten: "Haggis, neeps and tatties". Norman Henderson holdt tale om Robert Burns før det var klart for Cranachan til dessert. Deretter var det klart for kaffe og sanginnslag ved Wilma Kennedy, Chris' "Toast to the Lassies" og Wilmas "Reply from the Lassies". Hvor kommer så whiskyen inn i bildet? Det var fem bord. Hvert bord hadde ett destilleri som tema. Og destilleriene? Glenmorangie, Macallan, Glenfiddich, Jura og The Glenlivet. Selv satt jeg ved Glenfiddich-bordet.

Til forretten var det Glenfiddich 15 år Solera Reserve. 40%. Lagret på en blanding av sherry, bourbon og nye eikefat. Rik og fruktig med sitrus, honning, rosin og vaniljetoner i duften. Fyldig, krydret og eikepreget smak. Fruens favoritt.

Til hovedretten var det Glenfiddich 12 år Caoran Reserve. Friske aromaer av epler og pærer med en noe røyk. Smaken er søt med røykpreg.

Til desserten var det Glenfiddich 21 år Gran Reserve. Sjokolade, rosiner og vanilje. Sluttlagret på romfat, hvilket kom klart fram i aroma og smak - uten at det dominerte den opprinnelige karakteren. En god whisky som er min favoritt blant kveldens tre whiskyer.

Avslutningsvis var det allsang med "Auld lang syne". Et arrangement til terningkast seks. Det var utmerket mat, en solid dose Robert Burns, god drikke og i underkant av 60 personer i godt selskap. Synd ikke flere benyttet anledningen til å delta. Det var ikke spesielt mye fokus på whisky, så arrangementet egnet seg også godt for den bedre halvdel, som ikke nødvendigvis har den samme whiskyinteressen. Haggis'n var heller ikke til å ta skrekken av - skikkelig god. Håper på et nytt arrangement neste år. Stor takk til Chris.

Whiskysmaking på The Whisky Bar

Vi var en gruppe som bestilte whiskysmaking på The Whisky Bar i Oslo med Eirik som guide. Vi overlot til Eirik å plukke ut whiskyene basert på at de skulle representere et bredt spekter. Utvalget ble som følger:

Auchentoshan 1998, en 12 år gammel whisky lagret på sherryfat. Styrke 54,6%. Dette var definitivt ikke min favoritt. Jeg syns Auchentoshans snille råsprit ble overkjørt av fatpreget.

Glengoyne 17 år, 43%. Glengoyne er kjent for sine whiskyer som er uten røyk. 17-åringen er lagret på sherryfat. Dette er en lettdrikkelig snill whisky som får tankene til å gå i retning Irland.

Benromach 25 år, 54,2%, destillert 1981, tappet 2006. Den er lagret på refill sherryfat. Whiskyen har en kraftig krydret sherrykarakter, men er samtidig svært rund og fin. En av mine to favoritter fra smakingen.

The Glenlivet Nadurra 16 år, 48%, non-chill filtered. Dette er en whisky som er lagret i 16 år på bourbonfat. Dette er en lett, fruktig, floral og vaniljepreget whisky som får fram mange av bourbonfatets karakteristika. En whisky som absolutt kan anbefales.

Springbank 1997 10 år, 55,2%. Dette er en whisky som er lagret på re-charred sherryfat. Dette er en whisky med dybde. Den har sherry, krydder og røykpreg. En meget god whisky.

Bruichladdich 2002, 46%, spesialtapping for Jon Bertelsen. Den er tappet fra bourbonfat i 2009 og bærer preg av å være svært ung. Den har en lukt som fikk tankene mine til å gå i retning av oppkast. Dette er skuffende til å være en Bruichladdich. Definitivt ikke min favoritt.

Ardbeg 19 år, 52,1%, single cask, bourbonfat, refill hogshead, destillert mars 1991, tappet av Douglas Laing i Old&Rare-serien august 2010. Dette er en typisk Ardbeg som har blitt noe rundere med årene, men den har fortsatt det umiskjennelige Ardbeg-preget og en røyklukt som årene ikke har klart å temme. Dette var smakingens høydepunkt.

Til slutt sender jeg en takk til Eirik som plukket ut whiskyene og guidet oss gjennom prøvesmakingen.

Isle of Islay

The Isle of Islay er Skottlands ledende whiskyøy med åtte destillerier i full produksjon. For den som er interessert i å lære mer om øyas whiskyproduksjon, historie, samfunn og geografi, kan jeg anbefale boka "Peat Smoke and Spirit a portrait of Islay and its whiskies". Boka er skrevet av Andrew Jefford. Hva jeg ikke kan anbefale er min utvalgte nyttårswhisky, Laphroaig Triple Wood. Den er først lagret på bourbonfat, så quartercask og til slutt europeisk eik. Hva som etter første etappe med all sannsynlighet var en utmerket whisky, har etter min mening etter runde i quartercask fått for mye tresmak. Mens en siste runde i europeisk eik i tillegg har gitt for mye sherryeffekt. Jeg må si jeg kommer til å holde meg til Laphroaig 10Y, 15Y og 18Y i framtiden.

Lagavulin

Det er julehøytid og tid til et dypdykk i whiskylageret. Fram kom to Lagavulin-whiskyer. Lagavulin 12-år cask strength (57,5%) special release fra 2006 og Lagavulin 16-år (43%) fra 2007. Lagavulin Distillers Edition glimret imidlertid med sitt fravær.

Jeg finner ikke Lagavulin fullt så røykfylt som sine naboer Laphroaig og Ardbeg. Til gjengjeld syns jeg Lagavulin har større tyngde og kompleksitet. Lagavulin er røffere i kantene. Noe av årsaken er at det er svært liten reflux og kobberkontakt ifm. destilleringen. I tillegg venter Lagavulin til rundt 59% før de går over til å destillere halen.

Både 12- og 16-åringen har røykkarakteren som er så typisk for Islay-whiskyer. I 12-åringen, som jeg antar er lagret utelukkende på bourbonfat, i hovedsak tredje fylling, kommer torvrøyken, salt, jod og pepper klart fram. Lagavulin er i tillegg svært tørr. Andre karaktertrekk er vanilje og sitrus, samt noe sødme og fruktighet.

16-åringen har de samme trekkene som 12-åringen, men i tillegg har 16-åringen sherrykarakter, som sammen med den noe lengre lagringstiden gir en rundere og snillere whisky som demper noen av 12-åringens særtrekk uten å virke overveldende.

12-åringen er lys gylden, mens 16-åringen har en dyp kobberfarge. Dette skyldes nok karamell vel så mye som sherry, selv om det er all grunn til å tro at 16-åringen inneholder en blanding av whisky lagret på bourbonfat og sherryfat.

Så til den tredje hovedkategorien av Lagavulin whiskyer, Distillers Edition, som har en sluttlagring på Pedro Ximenez sherryfat. Dette er en sherry som er svært søt. Jeg hadde ikke denne whiskyen tilgjengelig under smakingen, men fra tidligere prøvesmakinger husker jeg den som noe over toppen mht. sherrypreg. Sherry gir et klart preg av tørket frukt og modne bær. Dette er med å dempe råskapen, friskheten og kompleksiteten. Distillers Edition er imidlertid også en god whisky, selv om jeg foretrekker 16-åringen.

Etter at jeg har holdt Laphroaig og Ardbeg som mine Islay-favoritter en stund, er igjen 16-åringen til Lagavulin i førersetet. En meget god whisky.