Ceobanach compared

The Ardbeg 10 year old has been one of my favourites for many years, but since introduction of the new distillate from 1998 and onward, the quality of the 10 year old has gradually decreased.

Today Ardbeg is getting serious competition from Bunnahabhain which is very good at its best, but a chocking catastrophe at its worst.

This evening I compared Bunnahabhain Ceobanach, Bunnahabhain Toiteach, Ardbeg 10 and the Edradour Ballechin 10 year old.

I prefer my peated ex-bourbon matured whiskies without the new make character which I find rancid and stale, and without the rubber/sulphur character which maturation in good quality ex-bourbon casks should remove.

The Toiteach has too much new make character and seems immature. The new make hides the nice Bunnahabhain character which I find plenty of in the Ceobanach. To my taste Toiteach should never have been bottled. But I will give Toiteach one thing, when getting it in the mouth and trying to forget the nose, it is quite good.

The Ceobanach is a beautiful whisky with citrus, sweetness, light fruitiness and flowers on the nose. The smoke is a crystal clear wood smoke. Today I find the Ceobanach much better than the Ardbeg 10 year old which has got more of the new make and rubber/sulphur part than the old 10 year old. I find the Ceobanach to be more citrusy, sweet, fruity and floral on the nose than Ardbeg. Ardbeg 10 is still a good whisky.

But, are there other good peated whiskies out there? Fortunately, yes! This evening I gave the Ballechin 10 year old a chance. With some sherry matured whisky in it, it has a hint of new make one the nose and is a bit heavier than the Ceobanach. It has also a hint of rubber and sulphur, but it works ok with a heavier whisky. All in all, I find the Ballechin to be a good whisky.

I can sit down and enjoy Ceobanach, Ardbeg 10 and Ballechin, but the Toiteach is a pain.

Aftermath

Got a sample of Bunnahabhain Moine, the Swedish edition from 2015, and compared Moine, Toiteach and Ceobanach.

The Moine has quite a bit of new make character, but lack the decay of the Toiteach. Both are young NAS whiskies, but I think that the sherry influence of the Toiteach is a problem. The casks have not been able to remove the decay character from the Toiteach, while the more pronounced ex-bourbon influence of the Moine has. 

The nose of the Moine is sweet, vanilla and fruity, but the citrus and floral part is drowned by the new make character. The Moine is not bad on its own, but head to head with Ceobanach it has a long way to go. It is too young.

A problem with the Moine is that the aftertaste fades away quite fast. It goes from sweet and new make to peppery and then dryness which fades away fast.

The Toiteach goes from intense to dry and then heavy pepper for a good while before getting dry and fading away. It has a longer aftertaste than the Moine. The Ceobanach is less peppery with a long dry oaky aftertaste. It is very clean and nice.

The Moine works well on its own, but I will rather buy a bottle of Ceobanach. I find Moine to be a much better whisky than the Toiteach.

Ardbeg Perpetuum

There are two releases of Ardbeg Perpetuum; the 49.2% distillery release (DR) and the 47.4% general release (GR). The DR was released in March 2015 and the GR in May 2015. I got the opportunity to compare the two at Ballygrant Inn on Islay some days ago. Are there any differences except for the strength? How is Perpetuum compared to Arbeg 10Y? I find the GR more mature than the DR. The difference can not be explained by the strength alone. A rescue operation going on between the release of DR and GR? I find both to be immature versions of the 10Y.  I find no reason to buy the Perpetuum unless you are a fan of the Ardbeg new make. Personally I prefer a more mature version of the Ardbeg, so I dropped buying the DR when I visited the distillery for lunch. Should I buy a Perpetuum, I would keep to the GR. But the quality is far from earlier special releases like Alligator, Galileo and Ardbog. A sign of running low on mature whisky, forcing the release of substandard NAS?

Ardbeg Almost There against the ten year old

Comparing two whiskies head to head gives me often a better experience than analyzing them individually. This time it is the Ardbeg Almost There against the ten year old.

I must face the sad fact that I have reached the bottom of my Almost There bottle. What did I do with the last drops? To make the most out of the last memory, I needed a frame of reference. What better way than to use the ten year old? As Mickey told me when I asked for more of the rough rich style: "Almost There, I call it Almost Perfect".

I find AT richer and more intense than the 10Y. The abv (54.1% versus 46%) and the balance between first and refill bourbon casks plays a major role. Both whiskies are very pale, though the AT is slightly more golden. AT has an intense brutality that makes it still to tear links, although it has reached nine years and is about to be tamed. The smoke of the AT is more intense and richer than in the 10Y. AT shows more sweetness, fruitiness, citrus and vanilla than the 10Y. This contributes to the richness. The Ardbeg finish of salt, pepper and seaweed is also more intense in AT, which has a more intense astringent aftertaste than the 10Y. I feel I get closer to the barrels in AT than in the 10Y, which is characterized by being rounder and more balanced than the AT. I find the smoke in the 10Y more abraded than in the AT, which is more reminiscent of a fire plot. I think the 10Y has a cleaner, sharper and more acidic smoke with a trace of ashes, although the overall impression is that the smoke in the 10Y is more balanced.

The savagery of Ardbeg Almost There will be missed.

Ardbeg Almost There, 27^th February 2007 to 14^th November 2014

R.I.P.

Ardbeg: Den gamle og nye tiåringen

I går benyttet jeg anledningen til en grundigere sammenlikning av Ardbegs gamle (L6 150 16:50 4ML) og nye (L9 203 13:49 6ML) tiåring, og dermed forsvant den siste skvetten i flaska med den gamle tiåringen. Endringen i stil kom sommeren 2008. Begge er 46% og ikke kjølefiltrert. Fargemessig er begge lys gyldne. Fargeforskjellen er så liten at den for alle praktiske formål er null,
og innenfor hva man må forvente av variasjoner fra tapping til tapping. Lukt og smak er også relativt lik,
men det er noen forskjeller som er relativt lett å oppdage når de testes direkte mot hverandre. Den gamle har luktinnslag av fersken, fløtekaramell
og aceton, mens den nye er noe lettere med mer innslag av blomster. Vaniljelukten er også mer fremtredende i den nye. Begge er lett søtlige, men ikke direkte fruktige. De har begge innslag av sitrus. Den nye kan virke noe mer fruktig, men dette kan vel
så mye skyldes det blomsteraktige innslaget. Den nye glir i større grad over fra søtlig til bitter og snerpende munnfølelse, som godt kan skyldes at den er mer blomsteraktig. Den gamle er mer fyldig, og virker umiddelbart noe rundere. Ved nøyere vurdering, er det likevel den nye som gir den rundeste munnfølelsen.
Begge har de karakteristiske ardbegske trekk av kreosot, sjø, salt, pepper og røyk, selv om den nye er mer utpreget på alle disse områdene. Så dette er to helt forskjellige whiskyer? Nei, det er nok mulig å kjenne forskjell når man smaker én og én, men tenker man ikke over det, kan de nok bli tatt for å være samme whisky.

Dagens sammenlikning er mellom Ardbeg Airigh Nam Beist og arvtageren Ardbeg Corryvreckan. Mellom 1980 og 1989 ble det ikke destillert whisky på Ardbeg. Det ble så startet opp noe årlig produksjon fra 1989 til 1996. Med unntak av 1990 da det ble produsert en større mengde whisky, var produksjonen begrenset. I følge Andrew Jefford er hele 1990-årgangen lagret på 2.fill bourbonfat. Etter at Ardbeg fikk nye eiere i 1997 ble det igjen fart på whiskyproduksjonen, og Ardbeg som vi kjenner den i dag har blitt destillert fra mai 1998. The Biesty er basert på whisky produsert i 1990. De første tapningene som kom i 2006 består dermed av 16 år gammel whisky, mens de siste tapningene som også baserer seg på 1990-årgangen, er eldre. En Biesty som jeg kjøpte på polet ved juletider 2010 var tappet høsten 2008 og er dermed 18 år. Pga. mangel på 1990-årgangen har Biesty nå gått ut av produksjon og Corryvreckan er tenkt som arvtager. Spørsmålet blir så om Corryvreckan blir en verdig arvtager.

Ardbeg Airigh Nam Beist 46% tappet i 2006 (L6 256) har gylden farge. Biesty er rundere, har mindre alkohollukt, er mer fruktig og søtlig enn 10-åringen. Den bærer preg av vanilje, kokos, noe tre, lett krydret og hint av trøket frukt. Røyken er selvfølgelig på plass. Den er mer kompleks enn 10-åringen.

Ardbeg Corryvreckan 57,1% (L9 231 ..) er mørk gylden, dvs. noe mørkere enn Biesty'n. Den noe mørkere fargen er nok til stor del forårsaket av at en del av whiskyen er lagret på europeisk eik (Burgund vin). Den bærer preg av røyk, fruktighet og vanilje. Den er tørr med tresmak og mangler noe rundhet. Den er skarpere i kantene enn Biesty'n. Corryvreckan har ingen oppgitt alder. Det er grunn til å tro at den ligger i området rundt 10 år, med innblanding av litt yngre whisky. Alkoholprosenten i seg selv gir Corryvreckan mer fylde enn Biesty'n, men jeg vil også tro at det er noe 1.fill bourbonfat som også bidrar til mer fylde. Corryvreckan er en god whisky, men jeg vil savne Biesty'n. Jeg velger nok Uigeadail før Corryvreckan.

Whiskysmaking på The Whisky Bar

Vi var en gruppe som bestilte whiskysmaking på The Whisky Bar i Oslo med Eirik som guide. Vi overlot til Eirik å plukke ut whiskyene basert på at de skulle representere et bredt spekter. Utvalget ble som følger:

Auchentoshan 1998, en 12 år gammel whisky lagret på sherryfat. Styrke 54,6%. Dette var definitivt ikke min favoritt. Jeg syns Auchentoshans snille råsprit ble overkjørt av fatpreget.

Glengoyne 17 år, 43%. Glengoyne er kjent for sine whiskyer som er uten røyk. 17-åringen er lagret på sherryfat. Dette er en lettdrikkelig snill whisky som får tankene til å gå i retning Irland.

Benromach 25 år, 54,2%, destillert 1981, tappet 2006. Den er lagret på refill sherryfat. Whiskyen har en kraftig krydret sherrykarakter, men er samtidig svært rund og fin. En av mine to favoritter fra smakingen.

The Glenlivet Nadurra 16 år, 48%, non-chill filtered. Dette er en whisky som er lagret i 16 år på bourbonfat. Dette er en lett, fruktig, floral og vaniljepreget whisky som får fram mange av bourbonfatets karakteristika. En whisky som absolutt kan anbefales.

Springbank 1997 10 år, 55,2%. Dette er en whisky som er lagret på re-charred sherryfat. Dette er en whisky med dybde. Den har sherry, krydder og røykpreg. En meget god whisky.

Bruichladdich 2002, 46%, spesialtapping for Jon Bertelsen. Den er tappet fra bourbonfat i 2009 og bærer preg av å være svært ung. Den har en lukt som fikk tankene mine til å gå i retning av oppkast. Dette er skuffende til å være en Bruichladdich. Definitivt ikke min favoritt.

Ardbeg 19 år, 52,1%, single cask, bourbonfat, refill hogshead, destillert mars 1991, tappet av Douglas Laing i Old&Rare-serien august 2010. Dette er en typisk Ardbeg som har blitt noe rundere med årene, men den har fortsatt det umiskjennelige Ardbeg-preget og en røyklukt som årene ikke har klart å temme. Dette var smakingens høydepunkt.

Til slutt sender jeg en takk til Eirik som plukket ut whiskyene og guidet oss gjennom prøvesmakingen.

Ardbegs 10-åring

The Whisky Bar, som ligger ved siden av Dubliners, er et hyggelig stilfullt tilskudd til Oslos whiskybarer. Smaken av en Ardbeg 11 years Chieftain's inspirerte meg til en sammenlikning av Ardbegs gamle og nye 10-åring. Vannskillet er mai 1998 da Ardbeg justerte grøppblandingen til å inneholde noe mer hams. Iom. at mye av røyken fra tørkingen av malten sitter i hamsen, har dette resultert i en mer røykfylt sprit, 23-24ppm mot tidligere 16-17ppm. Malten i seg selv er imidlertid fortsatt ca. 54ppm. 10-åringen er lagret på en blanding av 1.fill og 2.fill bourbonfat. Tidligere destillerimanager Stuart Thomson forteller at de fra 1997 under eierskap av Glenmorangie har noe lavere fyllingsgrad i destilleriapparatene og kjører dem noe langsommere, hvilket bør føre til en lettere sprit. I tillegg fyller de i dag en større andel 1.fill bourbonfat enn tidligere, hvilket man kan anta vil føre til en større andel 1.fill bourbonfat i 10-åringen. Jeg mener en sammenlikning av den gamle (L6 150 16:50 4ML) og nye 10.åringen (L9 77 15:29 6ML) understøtter ovenstående. Jeg finner den nye 10-åringen mer røykfylt, men samtidig mer fruktig og rundere enn den gamle. Skal jeg velge en favoritt, heller jeg nok mot den nye 10-åringen, men begge er topp whiskyer. Hvordan kan du vite om en flaske er tappet med gammel eller ny 10-åring? Hver flaske har inngravert en kode lengst ned på flasken. Den eldste av de nye 10-åringene skal ha kode som begynner med L8 191. L8 står for 2008 og 191 står for dagtallet som tilsvarer 9.juli. Den nye 10-åringen ser i tillegg ut til å være merket med tappingslinje 6ML, mens den gamle er merket med 4ML.