Burns night

Helgens begivenhet var Chris Mailes Burns night-arrangement som ble holdt iht. tradisjonelt program i Ingeniørenes hus i Oslo. Chris innledet med sekkepipe ved bordsettingen. Deretter var det velkomsttale og "The Selkirk Grace" før forretten som var en "Cock a leekie" suppe. Deretter ble haggis'n båret inn til sekkepipemusikk for oppskjæring, og Chris fremførte "Address to a haggis". Så kom hovedretten: "Haggis, neeps and tatties". Norman Henderson holdt tale om Robert Burns før det var klart for Cranachan til dessert. Deretter var det klart for kaffe og sanginnslag ved Wilma Kennedy, Chris' "Toast to the Lassies" og Wilmas "Reply from the Lassies". Hvor kommer så whiskyen inn i bildet? Det var fem bord. Hvert bord hadde ett destilleri som tema. Og destilleriene? Glenmorangie, Macallan, Glenfiddich, Jura og The Glenlivet. Selv satt jeg ved Glenfiddich-bordet.

Til forretten var det Glenfiddich 15 år Solera Reserve. 40%. Lagret på en blanding av sherry, bourbon og nye eikefat. Rik og fruktig med sitrus, honning, rosin og vaniljetoner i duften. Fyldig, krydret og eikepreget smak. Fruens favoritt.

Til hovedretten var det Glenfiddich 12 år Caoran Reserve. Friske aromaer av epler og pærer med en noe røyk. Smaken er søt med røykpreg.

Til desserten var det Glenfiddich 21 år Gran Reserve. Sjokolade, rosiner og vanilje. Sluttlagret på romfat, hvilket kom klart fram i aroma og smak - uten at det dominerte den opprinnelige karakteren. En god whisky som er min favoritt blant kveldens tre whiskyer.

Avslutningsvis var det allsang med "Auld lang syne". Et arrangement til terningkast seks. Det var utmerket mat, en solid dose Robert Burns, god drikke og i underkant av 60 personer i godt selskap. Synd ikke flere benyttet anledningen til å delta. Det var ikke spesielt mye fokus på whisky, så arrangementet egnet seg også godt for den bedre halvdel, som ikke nødvendigvis har den samme whiskyinteressen. Haggis'n var heller ikke til å ta skrekken av - skikkelig god. Håper på et nytt arrangement neste år. Stor takk til Chris.

Whiskysmaking på The Whisky Bar

Vi var en gruppe som bestilte whiskysmaking på The Whisky Bar i Oslo med Eirik som guide. Vi overlot til Eirik å plukke ut whiskyene basert på at de skulle representere et bredt spekter. Utvalget ble som følger:

Auchentoshan 1998, en 12 år gammel whisky lagret på sherryfat. Styrke 54,6%. Dette var definitivt ikke min favoritt. Jeg syns Auchentoshans snille råsprit ble overkjørt av fatpreget.

Glengoyne 17 år, 43%. Glengoyne er kjent for sine whiskyer som er uten røyk. 17-åringen er lagret på sherryfat. Dette er en lettdrikkelig snill whisky som får tankene til å gå i retning Irland.

Benromach 25 år, 54,2%, destillert 1981, tappet 2006. Den er lagret på refill sherryfat. Whiskyen har en kraftig krydret sherrykarakter, men er samtidig svært rund og fin. En av mine to favoritter fra smakingen.

The Glenlivet Nadurra 16 år, 48%, non-chill filtered. Dette er en whisky som er lagret i 16 år på bourbonfat. Dette er en lett, fruktig, floral og vaniljepreget whisky som får fram mange av bourbonfatets karakteristika. En whisky som absolutt kan anbefales.

Springbank 1997 10 år, 55,2%. Dette er en whisky som er lagret på re-charred sherryfat. Dette er en whisky med dybde. Den har sherry, krydder og røykpreg. En meget god whisky.

Bruichladdich 2002, 46%, spesialtapping for Jon Bertelsen. Den er tappet fra bourbonfat i 2009 og bærer preg av å være svært ung. Den har en lukt som fikk tankene mine til å gå i retning av oppkast. Dette er skuffende til å være en Bruichladdich. Definitivt ikke min favoritt.

Ardbeg 19 år, 52,1%, single cask, bourbonfat, refill hogshead, destillert mars 1991, tappet av Douglas Laing i Old&Rare-serien august 2010. Dette er en typisk Ardbeg som har blitt noe rundere med årene, men den har fortsatt det umiskjennelige Ardbeg-preget og en røyklukt som årene ikke har klart å temme. Dette var smakingens høydepunkt.

Til slutt sender jeg en takk til Eirik som plukket ut whiskyene og guidet oss gjennom prøvesmakingen.

Isle of Islay

The Isle of Islay er Skottlands ledende whiskyøy med åtte destillerier i full produksjon. For den som er interessert i å lære mer om øyas whiskyproduksjon, historie, samfunn og geografi, kan jeg anbefale boka "Peat Smoke and Spirit a portrait of Islay and its whiskies". Boka er skrevet av Andrew Jefford. Hva jeg ikke kan anbefale er min utvalgte nyttårswhisky, Laphroaig Triple Wood. Den er først lagret på bourbonfat, så quartercask og til slutt europeisk eik. Hva som etter første etappe med all sannsynlighet var en utmerket whisky, har etter min mening etter runde i quartercask fått for mye tresmak. Mens en siste runde i europeisk eik i tillegg har gitt for mye sherryeffekt. Jeg må si jeg kommer til å holde meg til Laphroaig 10Y, 15Y og 18Y i framtiden.

Lagavulin

Det er julehøytid og tid til et dypdykk i whiskylageret. Fram kom to Lagavulin-whiskyer. Lagavulin 12-år cask strength (57,5%) special release fra 2006 og Lagavulin 16-år (43%) fra 2007. Lagavulin Distillers Edition glimret imidlertid med sitt fravær.

Jeg finner ikke Lagavulin fullt så røykfylt som sine naboer Laphroaig og Ardbeg. Til gjengjeld syns jeg Lagavulin har større tyngde og kompleksitet. Lagavulin er røffere i kantene. Noe av årsaken er at det er svært liten reflux og kobberkontakt ifm. destilleringen. I tillegg venter Lagavulin til rundt 59% før de går over til å destillere halen.

Både 12- og 16-åringen har røykkarakteren som er så typisk for Islay-whiskyer. I 12-åringen, som jeg antar er lagret utelukkende på bourbonfat, i hovedsak tredje fylling, kommer torvrøyken, salt, jod og pepper klart fram. Lagavulin er i tillegg svært tørr. Andre karaktertrekk er vanilje og sitrus, samt noe sødme og fruktighet.

16-åringen har de samme trekkene som 12-åringen, men i tillegg har 16-åringen sherrykarakter, som sammen med den noe lengre lagringstiden gir en rundere og snillere whisky som demper noen av 12-åringens særtrekk uten å virke overveldende.

12-åringen er lys gylden, mens 16-åringen har en dyp kobberfarge. Dette skyldes nok karamell vel så mye som sherry, selv om det er all grunn til å tro at 16-åringen inneholder en blanding av whisky lagret på bourbonfat og sherryfat.

Så til den tredje hovedkategorien av Lagavulin whiskyer, Distillers Edition, som har en sluttlagring på Pedro Ximenez sherryfat. Dette er en sherry som er svært søt. Jeg hadde ikke denne whiskyen tilgjengelig under smakingen, men fra tidligere prøvesmakinger husker jeg den som noe over toppen mht. sherrypreg. Sherry gir et klart preg av tørket frukt og modne bær. Dette er med å dempe råskapen, friskheten og kompleksiteten. Distillers Edition er imidlertid også en god whisky, selv om jeg foretrekker 16-åringen.

Etter at jeg har holdt Laphroaig og Ardbeg som mine Islay-favoritter en stund, er igjen 16-åringen til Lagavulin i førersetet. En meget god whisky.

BenRiach Curiositas

BenRiach Curiositas er noe så skjelden som en røykfylt Speyside-whisky. BenRiach holder til i Elgin og er et av to destillerier eid av Benriach Distillery Co. Det andre destilleriet er Glendronach. Curiositas blander den lette Speysidestilen som er fruktig med klare innslag av blomster og lyng, med karakteristiske Islay-trekk som røyk, pepper, salt og jod. Dette er en kombinasjon som absolutt lar seg anbefale.

Ardbegs 10-åring

The Whisky Bar, som ligger ved siden av Dubliners, er et hyggelig stilfullt tilskudd til Oslos whiskybarer. Smaken av en Ardbeg 11 years Chieftain's inspirerte meg til en sammenlikning av Ardbegs gamle og nye 10-åring. Vannskillet er mai 1998 da Ardbeg justerte grøppblandingen til å inneholde noe mer hams. Iom. at mye av røyken fra tørkingen av malten sitter i hamsen, har dette resultert i en mer røykfylt sprit, 23-24ppm mot tidligere 16-17ppm. Malten i seg selv er imidlertid fortsatt ca. 54ppm. 10-åringen er lagret på en blanding av 1.fill og 2.fill bourbonfat. Tidligere destillerimanager Stuart Thomson forteller at de fra 1997 under eierskap av Glenmorangie har noe lavere fyllingsgrad i destilleriapparatene og kjører dem noe langsommere, hvilket bør føre til en lettere sprit. I tillegg fyller de i dag en større andel 1.fill bourbonfat enn tidligere, hvilket man kan anta vil føre til en større andel 1.fill bourbonfat i 10-åringen. Jeg mener en sammenlikning av den gamle (L6 150 16:50 4ML) og nye 10.åringen (L9 77 15:29 6ML) understøtter ovenstående. Jeg finner den nye 10-åringen mer røykfylt, men samtidig mer fruktig og rundere enn den gamle. Skal jeg velge en favoritt, heller jeg nok mot den nye 10-åringen, men begge er topp whiskyer. Hvordan kan du vite om en flaske er tappet med gammel eller ny 10-åring? Hver flaske har inngravert en kode lengst ned på flasken. Den eldste av de nye 10-åringene skal ha kode som begynner med L8 191. L8 står for 2008 og 191 står for dagtallet som tilsvarer 9.juli. Den nye 10-åringen ser i tillegg ut til å være merket med tappingslinje 6ML, mens den gamle er merket med 4ML.

Destilleribesøk hos Balvenie

Etter en kort taxitur fra The Mash Tun ble vi droppet av utenfor Glenfiddichs besøkssenter. Men vi skulle da til Balvenie? Og hvorfor var det en absloutt øvre grense på åtte deltakere pr. omvisning? Svaret viste seg å være ganske enkelt. William Grant & Sons eier tre destillerier i Dufftown - Glenfiddich, Balvenie og Kininvie. Destilleriene er samlokalisert men med store interne avstander. Derav felles besøkssenter og transport i jeep med plass til åtte passasjerer. Det er kun Glenfiddich og Balvenie som tar imot besøkende, men en tur til Balvenie er på mange måter også en tur til Kininvie, da de to destillerienes produksjonsutstyr står ved siden av hverandre i de samme rommene. Balvenie er spesiell da de har egen kobbersmed og egne bøkkere. I tillegg har de egen malting. Det er derfor et utmerket destillerie å besøke hvis man ønsker å få med seg mest mulig av prosessen fra bygg til whisky. Som guide hadde vi nederlenderen Bert Macor som etter nær 30 år i Skottland er blitt "erkeskotsk" - en artig bekjentskap. Vi fikk med oss det meste på omvisningen - inklusive besøk i lagringsbygninger og prøvesmaking fra et par fat. Det var også mulig å tappe egen whisky direkte fra fat. Avslutningsvis var det en runde med prøvesmaking av Balvenie 12 Years Doublewood, Signature 12 Years, Single Barrel 15 Years, Portwood 21 Years og Balvenie 30 Years.