Ardbeg: Den gamle og nye tiåringen

I går benyttet jeg anledningen til en grundigere sammenlikning av Ardbegs gamle (L6 150 16:50 4ML) og nye (L9 203 13:49 6ML) tiåring, og dermed forsvant den siste skvetten i flaska med den gamle tiåringen. Endringen i stil kom sommeren 2008. Begge er 46% og ikke kjølefiltrert. Fargemessig er begge lys gyldne. Fargeforskjellen er så liten at den for alle praktiske formål er null,
og innenfor hva man må forvente av variasjoner fra tapping til tapping. Lukt og smak er også relativt lik,
men det er noen forskjeller som er relativt lett å oppdage når de testes direkte mot hverandre. Den gamle har luktinnslag av fersken, fløtekaramell
og aceton, mens den nye er noe lettere med mer innslag av blomster. Vaniljelukten er også mer fremtredende i den nye. Begge er lett søtlige, men ikke direkte fruktige. De har begge innslag av sitrus. Den nye kan virke noe mer fruktig, men dette kan vel
så mye skyldes det blomsteraktige innslaget. Den nye glir i større grad over fra søtlig til bitter og snerpende munnfølelse, som godt kan skyldes at den er mer blomsteraktig. Den gamle er mer fyldig, og virker umiddelbart noe rundere. Ved nøyere vurdering, er det likevel den nye som gir den rundeste munnfølelsen.
Begge har de karakteristiske ardbegske trekk av kreosot, sjø, salt, pepper og røyk, selv om den nye er mer utpreget på alle disse områdene. Så dette er to helt forskjellige whiskyer? Nei, det er nok mulig å kjenne forskjell når man smaker én og én, men tenker man ikke over det, kan de nok bli tatt for å være samme whisky.

Kilchoman - nykommeren fra Islay

Kilchoman er et nyoppstartet destilleri som ligger på Islay. Utfordringen med et nyoppstartet destilleri er at det tar lang tid å få produktene markedsklare. Det var derfor viktig med en lett sprit og fattyper som sørger for rask modning. Anthony Wills som startet destilleriet, benyttet Jim Swan som konsulent for å finne riktig type fat, som de fleste andre benyttet han Richard Forsyth til å lage destilleriapparatene. Bankene har hele veien vært skeptiske til prosjektet. Anthony har derfor måtte hente inn kapitalen i det private markedet. Det er ca. 30 investorer som til sammen har reist kapitalen på 4 millioner pund. De har ca. 40 tusen pund i månedlige driftsutgifter, og først nå går de i pluss. De produserte den første spriten 14.desember 2005.

Første gangen jeg smakte sprit fra destilleriet var under et besøk hos Kilchoman i april 2007. Da solgte de sprit som kun hadde noe få måneder på fat, og det smakte tett opp mot new make. Det var vanskelig å si mye om retningen bortsett fra at spirten hadde potensiale. Den første whiskyen ble gitt ut som treåring.

Fredag 4.november 2011 var jeg på prøvesmaking av fem Kilchoman-whiskyer med Anthony. I whisky nummer to til fem er det benyttet 100% 50ppm malt med Ardbeg-spesifikasjon fra Port Ellen, mens den
første whiskyen er basert på egenmaltet bygg på 20-25ppm. Kilchoman lagrer whiskyen på 80% first eller refill bourbonfat, mens 20% lagres på Olorosofat.

Nummer 1: Kilchoman, 3år, 50%. Bourbonlagret 1.fill Buffalo Trace
Dette er en whisky som er 100% produsert på Islay med lokal malt fra farmen.
Kilchoman har kapasitet til å malte ca. to tonn pr. uke. Egenprodusert malt er på 20-25ppm.
Den er en ung whisky med lys gylden farge og et klart preg av new make med alkoholstikk og fusel.
Den blomsteraktige fruktigheten kommer imidlertid godt fram, og det er en varmende ettersmak av peat, salt og sjø.
Nummer 2:Kilchoman, 3år, 46%. Lagret på bourbonfat med 5 uker finish på Olorosofat.
Det ble benyttet fat som har lagret Oloroso i 25år, slik at fatet raskt kunne sette karakter på spriten.
Noe mørkere en whisky nummer én, men den er fortsatt veldig lys. Noe mer fruktig med rikere og rundere smak enn nummer én.
Nummer 3:Kilchoman, 5år, 46%. 80% first fill og 20% refill bourbonfat.
Whiskyen er fortsatt i kategorien lys gylden. Den har fått en ytterligere rikere smak. Lukten av new make begynner nå å komme i bakgrunnen, og de gode aromaene begynner å komme til sin rett. Whiskyen begynner å bli rund, fruktig og blomsteraktig med noe som jeg oppfattet som et innslag av mandel. Peaten er mer fremtredende. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at dette er work in progress. Whiskyen viser imidlertid med all tydelighet at vi kan vente noe stort fra Kilchoman. Femåringen blir lansert 7.november.

Nummer 4:Kilchoman, 5år, 61,1%. Bourbonfat 1.fill. Single cask.
Dette er en whisky som begynner å få litt mer farge. Den mørkere fargen skyldes også den høyere alkoholkonsentrasjonen. Denne whiskyen hadde fruktigheten fra nummer 3, men new maken var noe mer fremtredende.
Nummer 5:Kilchoman, 5år, 60%. Sherryfat.
Dette er en fruktig whisky, men med mye mer preg av new make enn den rent bourbonfatlagrede 5-åringen.
Det tyder på at det aktive kullaget i bourbonfatene i større grad klarer å renske ut fuselkarakteren enn
hva sherryfatene er i stand til. Sherrypreget har heller ikke klart å kamuflere fuselpreget.

Høye tinder og dype daler

Torsdag 20.oktober var jeg på whiskysmaking med Chris Maile. Det var nok et vellykket arrangement fra Chris. Temaet var sjeldne og mindre kjente glenwhiskyer. Personlig syns jeg Glenburgie og Glen Keith kom best ut, med Glentauchers på en god tredje plass. Glencadam, Glen Ord og Glendullan kom mindre godt ut av testen. Glendullan, 8 år, 40%
Lys gul på farge. Fra refill bourbonfat. Klart preg av new make. Fruktig, noe gress, med fremtredende fersken. Stikkende selv om bare 40%, må tillegges den lave alderen.
Glen Keith, 10år, 43%
Gylden farge. Fra refill bourbonfat. Fyldig stuet frukt, sitrus. Ikke alkoholstikk.Veldig lang søt ettersmak. Startfeltets store overraskelse.
Glen Ord, 12år, 43%
Mørk gylden. Refill bourbonfat og europeisk eik. Tørr, litt stikkende, men fruktig. Noe preg av new make. Luktet litt såpe, men smaken ok. Med vann kom det fram røyk og fettaromaer som fikk tankene i retning røykelaks.
Glencadam, 15år, 40%
Mørk gylden, kobber. Intens med en usmak. Sjokolade, toffie, karamell. Fyldig. Tørr ettersmak.
Glentauchers, 28år, 43%, IB MacKillop's Choice, cask 7671, destillert 27/10-76, tappet oktober 2005.
Lys gylden. Intens sitrus. Vanilje. Fruktig og fyldig. Lær. Tørr ettersmak. En god whisky.
Glenburgie, 40år, 40%. IB Gordon & MacPhail. Destillert 1963, tappet 2003.
Dyp kobber. Lagret på europeisk eik. Karamell. Hostesaft. Kraftig stuet frukt. Sjokolade/rosin. Rund og fin.
En god whisky.

Laphroaig 15-åringen mot 18-åringen

15-åringen til Laphroaig har blitt erstattet av den nye 18-åringen. 15-åringen var en av mine favoritter. Spørsmålet er om 18-åringen er en verdig arvtager. For å finne ut av dette har jeg testet dem mot hverandre.
18-åringen kommer først ut av startblokka gjennom den ekstra fylden 48%, samt ikke kjølefiltrert, gir mot 15-åringens 43%. Deretter fosser 15-åringen fra 18-åringen. Tre ekstra år på fat gjør at 18-åringen er rundere og mer avslepen mht. sødme, fruktighet og røyk. Jeg syns den blir for nøytral. Den har mistet noe av råskapen som fortsatt finnes i 15-åringen. I tillegg blir vaniljesmaken for fremtredende når graden av vanilje øker, mens fruktighet og røyk avtar. Tre ekstra år på fat gir også for mye eikepreg og en tørrhet som blir litt i overkant. Selv om 18-åringen er en meget god whisky, blir konklusjonen for min del at 18-åringen kommer til kort, og at min favoritt fra Laphroaig i fremtiden ligger an til å bli 10-åringen i cask-strength-utgave.

Streiftog langs vestkysten

Kveldens whiskysmaking var lagt til The Whisky Bar i Oslo, og kveldens vert var Daniel. Whiskyene var plukket fra et belte langs kysten fra Orknøyene i nord til Campbeltown i sør.

Arran 12 år, 46%, sherryfat. Arran er et ungt destilleri som begynte å destillere først i 1995. Målet er å ha en hovedserie bestående av én 10-åring, én 14-åring og én 18-åring. 12-åringen må ses som et skritt på veien mot hovedserien. 12-åringen er lagret på refill-sherryfat med avsluttende 9 mnd. lagring på ex-Oloroso sherry-hogsheads.Whiskyen har et friskt og ungt sherrypreg. Den er lett fruktig med lukt av fersken og eggekrem.

Highland Park 18 år, 43%, sherryfat. Sherrypreg, middels fruktig, rund og fin. Lettere røykpreg. En meget god whisky.

Talisker 25 år, 54,8%. Refill amerikansk eik og europeisk eik. Kveldens høydepunkt. Fem av seks testere hadde denne på førsteplass. Klart preg av vanilje, eggekrem, lett fruktig, skarp tørket frukt, fersken, blomsteraktig med et lett avbalansert røykpreg. Dette er en rund velbalansert whisky.

Longrow CV, 46%. Dette var kveldens avviker. Den består av whiskyer med et bredt aldersspekter fra rundt 6 år til 14 år. Visst nok en god blanding av bourbon, sherry, portvin og romfat. Den har kraftig røyklukt, bacon, en sprø karbolsk lukt med preg av råsprit. Den er snillere i smak enn i lukt. Smaken er overraskende fruktig.

Bunnahabhain 25 år, 43%. Denne whiskyen har et kraftig sherrypreg med intens lukt av tørket frukt. Rund, salt, tørr og i overkant kraftig.

Port Ellen, 30 år, 53,3%, refill hogshead, Douglas Laing Old&Rare, årgang 1979,  tappet august 2010. Vanilje, eggekrem, søtlig, blomsteraktig, salt og lett røykpreg/bacon. Rund og fin men allikevel overraskende kraftig karakter som ikke har blitt slipt bort av tidens tann.

Ardbeg Airigh Nam Beist - en sammenlikning

The Biesty består av whisky som er destillert i 1990, mens tappingen har foregått over en lengre periode. Her sammenlikner jeg en Biesty som er tappet i 2006 (L6 256) med en som er tappet i 2008 (L8 253). Så langt jeg har klart å bringe på det rene, har whiskyen vært lagret på 2.fill bourbonfat. Begge whiskyene holder 46% og har gylden farge, men 2008-utgaven er en aning mørkere, har noe svakere røykpreg og bærer noe mer preg av fat. Alle disse forskjellene kan forventes med to år lengre lagring. 2008-utgaven virker noe mer intens enn 2006-utgaven. Dette gjenspeiler seg i noe mer fylde og fruktighet, mens vaniljekarakteren er noe mer dempet i 2008-utgaven. 2006-utgaven virker noe rundere enn 2008-utgaven til tross for kortere lagringstid på fat. Ellers bærer begge preg av vanilje, fruktighet, noe tørket frukt, sjø, salt og pepper. To gode whiskyer som er et godt eksempel på at to ekstra år i fat gjør en liten forskjell. Bildet er fra Ardbeg og viser det gamle destilleriapparatet.

Dagens sammenlikning er mellom Ardbeg Airigh Nam Beist og arvtageren Ardbeg Corryvreckan. Mellom 1980 og 1989 ble det ikke destillert whisky på Ardbeg. Det ble så startet opp noe årlig produksjon fra 1989 til 1996. Med unntak av 1990 da det ble produsert en større mengde whisky, var produksjonen begrenset. I følge Andrew Jefford er hele 1990-årgangen lagret på 2.fill bourbonfat. Etter at Ardbeg fikk nye eiere i 1997 ble det igjen fart på whiskyproduksjonen, og Ardbeg som vi kjenner den i dag har blitt destillert fra mai 1998. The Biesty er basert på whisky produsert i 1990. De første tapningene som kom i 2006 består dermed av 16 år gammel whisky, mens de siste tapningene som også baserer seg på 1990-årgangen, er eldre. En Biesty som jeg kjøpte på polet ved juletider 2010 var tappet høsten 2008 og er dermed 18 år. Pga. mangel på 1990-årgangen har Biesty nå gått ut av produksjon og Corryvreckan er tenkt som arvtager. Spørsmålet blir så om Corryvreckan blir en verdig arvtager.

Ardbeg Airigh Nam Beist 46% tappet i 2006 (L6 256) har gylden farge. Biesty er rundere, har mindre alkohollukt, er mer fruktig og søtlig enn 10-åringen. Den bærer preg av vanilje, kokos, noe tre, lett krydret og hint av trøket frukt. Røyken er selvfølgelig på plass. Den er mer kompleks enn 10-åringen.

Ardbeg Corryvreckan 57,1% (L9 231 ..) er mørk gylden, dvs. noe mørkere enn Biesty'n. Den noe mørkere fargen er nok til stor del forårsaket av at en del av whiskyen er lagret på europeisk eik (Burgund vin). Den bærer preg av røyk, fruktighet og vanilje. Den er tørr med tresmak og mangler noe rundhet. Den er skarpere i kantene enn Biesty'n. Corryvreckan har ingen oppgitt alder. Det er grunn til å tro at den ligger i området rundt 10 år, med innblanding av litt yngre whisky. Alkoholprosenten i seg selv gir Corryvreckan mer fylde enn Biesty'n, men jeg vil også tro at det er noe 1.fill bourbonfat som også bidrar til mer fylde. Corryvreckan er en god whisky, men jeg vil savne Biesty'n. Jeg velger nok Uigeadail før Corryvreckan.

Burns night

Helgens begivenhet var Chris Mailes Burns night-arrangement som ble holdt iht. tradisjonelt program i Ingeniørenes hus i Oslo. Chris innledet med sekkepipe ved bordsettingen. Deretter var det velkomsttale og "The Selkirk Grace" før forretten som var en "Cock a leekie" suppe. Deretter ble haggis'n båret inn til sekkepipemusikk for oppskjæring, og Chris fremførte "Address to a haggis". Så kom hovedretten: "Haggis, neeps and tatties". Norman Henderson holdt tale om Robert Burns før det var klart for Cranachan til dessert. Deretter var det klart for kaffe og sanginnslag ved Wilma Kennedy, Chris' "Toast to the Lassies" og Wilmas "Reply from the Lassies". Hvor kommer så whiskyen inn i bildet? Det var fem bord. Hvert bord hadde ett destilleri som tema. Og destilleriene? Glenmorangie, Macallan, Glenfiddich, Jura og The Glenlivet. Selv satt jeg ved Glenfiddich-bordet.

Til forretten var det Glenfiddich 15 år Solera Reserve. 40%. Lagret på en blanding av sherry, bourbon og nye eikefat. Rik og fruktig med sitrus, honning, rosin og vaniljetoner i duften. Fyldig, krydret og eikepreget smak. Fruens favoritt.

Til hovedretten var det Glenfiddich 12 år Caoran Reserve. Friske aromaer av epler og pærer med en noe røyk. Smaken er søt med røykpreg.

Til desserten var det Glenfiddich 21 år Gran Reserve. Sjokolade, rosiner og vanilje. Sluttlagret på romfat, hvilket kom klart fram i aroma og smak - uten at det dominerte den opprinnelige karakteren. En god whisky som er min favoritt blant kveldens tre whiskyer.

Avslutningsvis var det allsang med "Auld lang syne". Et arrangement til terningkast seks. Det var utmerket mat, en solid dose Robert Burns, god drikke og i underkant av 60 personer i godt selskap. Synd ikke flere benyttet anledningen til å delta. Det var ikke spesielt mye fokus på whisky, så arrangementet egnet seg også godt for den bedre halvdel, som ikke nødvendigvis har den samme whiskyinteressen. Haggis'n var heller ikke til å ta skrekken av - skikkelig god. Håper på et nytt arrangement neste år. Stor takk til Chris.

Whiskysmaking på The Whisky Bar

Vi var en gruppe som bestilte whiskysmaking på The Whisky Bar i Oslo med Eirik som guide. Vi overlot til Eirik å plukke ut whiskyene basert på at de skulle representere et bredt spekter. Utvalget ble som følger:

Auchentoshan 1998, en 12 år gammel whisky lagret på sherryfat. Styrke 54,6%. Dette var definitivt ikke min favoritt. Jeg syns Auchentoshans snille råsprit ble overkjørt av fatpreget.

Glengoyne 17 år, 43%. Glengoyne er kjent for sine whiskyer som er uten røyk. 17-åringen er lagret på sherryfat. Dette er en lettdrikkelig snill whisky som får tankene til å gå i retning Irland.

Benromach 25 år, 54,2%, destillert 1981, tappet 2006. Den er lagret på refill sherryfat. Whiskyen har en kraftig krydret sherrykarakter, men er samtidig svært rund og fin. En av mine to favoritter fra smakingen.

The Glenlivet Nadurra 16 år, 48%, non-chill filtered. Dette er en whisky som er lagret i 16 år på bourbonfat. Dette er en lett, fruktig, floral og vaniljepreget whisky som får fram mange av bourbonfatets karakteristika. En whisky som absolutt kan anbefales.

Springbank 1997 10 år, 55,2%. Dette er en whisky som er lagret på re-charred sherryfat. Dette er en whisky med dybde. Den har sherry, krydder og røykpreg. En meget god whisky.

Bruichladdich 2002, 46%, spesialtapping for Jon Bertelsen. Den er tappet fra bourbonfat i 2009 og bærer preg av å være svært ung. Den har en lukt som fikk tankene mine til å gå i retning av oppkast. Dette er skuffende til å være en Bruichladdich. Definitivt ikke min favoritt.

Ardbeg 19 år, 52,1%, single cask, bourbonfat, refill hogshead, destillert mars 1991, tappet av Douglas Laing i Old&Rare-serien august 2010. Dette er en typisk Ardbeg som har blitt noe rundere med årene, men den har fortsatt det umiskjennelige Ardbeg-preget og en røyklukt som årene ikke har klart å temme. Dette var smakingens høydepunkt.

Til slutt sender jeg en takk til Eirik som plukket ut whiskyene og guidet oss gjennom prøvesmakingen.

Isle of Islay

The Isle of Islay er Skottlands ledende whiskyøy med åtte destillerier i full produksjon. For den som er interessert i å lære mer om øyas whiskyproduksjon, historie, samfunn og geografi, kan jeg anbefale boka "Peat Smoke and Spirit a portrait of Islay and its whiskies". Boka er skrevet av Andrew Jefford. Hva jeg ikke kan anbefale er min utvalgte nyttårswhisky, Laphroaig Triple Wood. Den er først lagret på bourbonfat, så quartercask og til slutt europeisk eik. Hva som etter første etappe med all sannsynlighet var en utmerket whisky, har etter min mening etter runde i quartercask fått for mye tresmak. Mens en siste runde i europeisk eik i tillegg har gitt for mye sherryeffekt. Jeg må si jeg kommer til å holde meg til Laphroaig 10Y, 15Y og 18Y i framtiden.